.svg)
2019 ble det store norske opprørsåret. Vi fikk bunadsgerilja, ulvekamp, bompengeopprør, klimabrøl og kamp mot vindmøller på land. Titusenvis tok til gatene, millioner til sosiale medier. Mange fikk gjennomslag. Senterpartiet vant kommunevalget. Klima havnet øverst på politiernes agenda. Sykehus ble reddet. Aktivismen virket. Og det fortsatte: Oppdeling av sammenslåtte fylker. Subsidierte strømpriser. Drevet frem av en gjenoppstått folkelig aktivisme. Men det er ingen stor ideologisk kamp som kjempes. Sakene er populistiske, interessedrevne og ofte lokale.
Den mest grunnleggende driveren er antagelig økende sosiale forskjeller, svekket tillit og (opplevd) større avstand mellom «folk flest» og «den styrende eliten». De mange avsløringene om hel- eller halvkorrupte Stortingspolitikere skaper heller ikke tillit. Videre forklarer den fragmenterte politiske situasjonen i landet mye. Uten dominerende partier, blir de alle mer sårbare for aktivistiske velgerstrømninger på tvers av politiske skillelinjer. Politikerne må faktisk lytte til folket. Og selvsagt: Sosiale medier gjør organisering av og deltagelse i folkelig ad-hoc aktivisme enkelt.
Myndigheter og selskaper må bygge tillit gjennom å fremme en kultur for åpenhet og medvirkning. Både internt og mot kunder og samfunn. Forutsatt at det er ekte og oppriktig. Falskhet gjennomskues raskt. Spill gjerne på folks engasjement ved å bidra til å løfte frem eller løse hjertesakene deres. Men ta vare på det folkelige eierskapet for å unngå beskyldninger om at du kupper saken. Vår oppfordring: Ikke bare tenk på _hvorfor_ du eksisterer. Tenk også på _hvordan_ du eksisterer: Prisgitt folket og kundene. De har lært at de får gjennomslag hvis de sier fra.
