Få ting fyrer opp debatten i samfunnet og rundt cafébordet som en politisk ukorrekt mening eller en opplevd krenkelse som ikke tas på alvor. For eller i mot Black Lives Matter? Finnes biologisk kjønn eller ikke? Er det greit med en eskimo i Diplom-Is logoen og en same på Joika-boksen? Bør JK Rowling kanselleres, og hva med Jordan Peterson? De siste årene har gitt oss mange eksempler på det mange kaller wokeness: Overfølsomhet, “lettkrenkethet”, kanselleringskultur og unødvendig konflikt og polarisering rundt marginale fenomener på begge sider av “kulturkrigen”. De som i størst grad kommer til orde, representerer ytterpunktene med de sterkeste meningene og følelsene. Men «folk flest» kjenner seg ikke igjen. De flestes meninger ligger et sted i midten. De anerkjenner nyansene og vil gjerne finne kompromisser.
Mange føler at deres egne meninger ikke blir representert i offentligheten. Mange er lei av å bli tolket i verste mening, og måtte veie sine ord på gullvekt. Noen føler seg utsatt for moralisering fra «eliten». Noen føler ytringsfriheten truet. Vi får en backlash blant deler av befolkningen, rettet mot «woke»-bevegelsen og de politisk korrekte holdningene som frontes av det mange opplever som samfunnseliten. I noen tilfeller en aggressiv backlash, men for de fleste handler det om et ønske om å senke skuldrene, snakke sammen og finne frem til felles virkelighetsoppfatninger.
Svært mange er lei av konflikt og polarisering. Utviklingen i USA er skrekkeksemplet for mange. Merkevarer og budskap som virker samlende fremfor splittende vil vinne sympati hos mange. Let etter saker som kan samle forbrukerne i fellesskap, uten å introdusere politikk og splittelse i miksen.
