.svg)
Vi deler meninger, innfall og øyeblikk i sosiale medier. Men innhold vi deler i dag kan brukes mot oss senere. Vi endrer oss. Tidene endrer seg. Vi vil unngå at arbeidsgivere, barn eller kjærester graver frem gammel moro. Så hvorfor ikke bare la være å dele? Vel, it´s complicated, som det heter. Sosiale medier er en sosial nødvendighet for de fleste. Og de må ha inntekter. Da gjenstår, grovt sett, to valg: Dele med alle og akseptere at innholdet finnes til evig tid om man ikke aktivt sletter det. Eller dele forgjengelig innhold som forsvinner automatisk etter kort tid. Men hvorfor må vi velge? Forklaringen er ikke teknisk, men kommersiell. Medieplattformene, ikke brukerne selv, rår over brukerdataene og innholdet. Vi tror det blir annerledes fremover. Brukerne krever eierskap og kontroll over egne data og innhold.
Tre drivere peker seg ut. For det første tech-selskapenes stadig mer invaderende jakt på verdifulle brukerdata, noe som skaper skepsis og mistillit hos brukere og myndigheter. For det andre bygger enkelte techselskaper, med Apple i spissen, inn personvernfunksjoner som gir brukerne kontroll på bekostning av medieplattformene. Og til sist endringer i brukeratferd: folk deler og deltar mindre på åpne plattformer som Facebook og Instagram, mens TikTok og andre flyktige, mobile medier øker. Pengene ligger fortsatt i de brede åpne plattformene, som vil kjempe for å beholde brukerinnholdet.
Brukerne vil selv bestemme om, og når, deres innhold og data skal slettes. Forvent mer finmaskede funksjoner for kontroll, for eksempel muligheten til å selv sette en «delete by» dato. Kanskje vil noen automatisk skjule et bilde etter tre år for alle andre enn nære venner. De samme algoritmene som avgjør hvem som får se innleggene våre, kan trenes til å forstå hvem vi ønsker ikke skal se dem. Selve forretningsmodellen i digitale medier kan utfordres av krav om kontroll hvis brukerne krever sin andel av inntekten fra annonsører som betaler for å nå dem. Reguleringsivrige myndigheter, spesielt EU, kan tenkes å gi brukerne juridisk råderett over egne data. Det vil koste dyrt for Facebook, Google og annonsører. Vi kan være på vei inn i en periode med innovasjon, disrupsjon og nye modeller for digitale kunderelasjoner.
Vi deler meninger, innfall og øyeblikk i sosiale medier. Men innhold vi deler i dag kan brukes mot oss senere. Vi endrer oss. Tidene endrer seg. Vi vil unngå at arbeidsgivere, barn eller kjærester graver frem gammel moro. Så hvorfor ikke bare la være å dele? Vel, it´s complicated, som det heter. Sosiale medier er en sosial nødvendighet for de fleste. Og de må ha inntekter. Da gjenstår, grovt sett, to valg: Dele med alle og akseptere at innholdet finnes til evig tid om man ikke aktivt sletter det. Eller dele forgjengelig innhold som forsvinner automatisk etter kort tid. Men hvorfor må vi velge? Forklaringen er ikke teknisk, men kommersiell. Medieplattformene, ikke brukerne selv, rår over brukerdataene og innholdet. Vi tror det blir annerledes fremover. Brukerne krever eierskap og kontroll over egne data og innhold.
Tre drivere peker seg ut. For det første tech-selskapenes stadig mer invaderende jakt på verdifulle brukerdata, noe som skaper skepsis og mistillit hos brukere og myndigheter. For det andre bygger enkelte techselskaper, med Apple i spissen, inn personvernfunksjoner som gir brukerne kontroll på bekostning av medieplattformene. Og til sist endringer i brukeratferd: folk deler og deltar mindre på åpne plattformer som Facebook og Instagram, mens TikTok og andre flyktige, mobile medier øker. Pengene ligger fortsatt i de brede åpne plattformene, som vil kjempe for å beholde brukerinnholdet.
Brukerne vil selv bestemme om, og når, deres innhold og data skal slettes. Forvent mer finmaskede funksjoner for kontroll, for eksempel muligheten til å selv sette en «delete by» dato. Kanskje vil noen automatisk skjule et bilde etter tre år for alle andre enn nære venner. De samme algoritmene som avgjør hvem som får se innleggene våre, kan trenes til å forstå hvem vi ønsker ikke skal se dem. Selve forretningsmodellen i digitale medier kan utfordres av krav om kontroll hvis brukerne krever sin andel av inntekten fra annonsører som betaler for å nå dem. Reguleringsivrige myndigheter, spesielt EU, kan tenkes å gi brukerne juridisk råderett over egne data. Det vil koste dyrt for Facebook, Google og annonsører. Vi kan være på vei inn i en periode med innovasjon, disrupsjon og nye modeller for digitale kunderelasjoner.
